Mitt liv som butikkansatt....

....er offisielt over. Etter nesten ni år. Jeg jobber ikke i butikk lenger. Det er slutt! Alle de årene jeg har tilbrakt på skolebenken, er årsaken. Jeg orker nemlig ikke å jobbe i butikk til jeg blir pensjonist. Det går ikke. Jeg utdannet meg for en grunn og slik skal det fortsette.

Jeg begynte å jobbe i butikk etter videregående. Her ble jeg på heltid i over to år, før jeg deretter flyttet for å studere og jobbe deltid i en annen butikk i seks år ved siden av studiene. Da jeg først begynte i butikkyrket tenkte jeg at dette var et yrke der du slapp å gjøre stort. Så grundig feil jeg tok!!!!

Det føles rart å ikke jobbe i butikk lenger. Jeg savner det litt. Jeg tror kanskje jeg savner kollegaene mine mest, det gode miljøet vi hadde på jobb og kanskje de koselige kundene som alltid ville slå av en prat med meg.

Å jobbe i butikk har gitt meg masse frustrasjon, men ikke minst masse glede. Jeg har vokst som person. Jeg har blitt mer utadvendt, selvsikker, skravlete, tålmodig og en bedre menneskekjenner. Dessuten har jeg lært veldig mye om mat og hvordan humør påvirker.

Når jeg er på handletur nå, så føler jeg behovet for å rydde papp, fremtrekk av varer og jeg sjekker frysertemperaturen automatisk. Butikkyrket ligger fremdeles i meg. Derfor er jeg livredd for å starte i en ny og helt annerledes jobb, men siden jeg ikke er en typisk flink butikkansatt (jeg er verken rask, effektiv eller har skjult leder i meg) så tror jeg det kanskje blir greit til slutt likevel...

Jeg har fremdeles et godt forhold til mine butikk kollegaer og vi treffes jevnlig der vi bla.a snakker om kunder og ulike historier vi har opplevd på jobb gjennom årene. Jeg kommer dermed til å poste ulike historier fra meg og dem etter hvert som vi husker på dem og diskuterer dem. Denne bloggen blir dermed ikke helt død ennå ;-)

Jeg vil gjerne anbefale DEG som butikkansatt å opprette din egen blogg. Gjør det for DIN skyld. Skriv ned ulike historier du opplever i butikkyrket. Blir du i bransjen noen år, så kommer du til å sette stor pris på å lese gjennom de komiske og irriterende historiene dine. Jeg skulle så inderlig ønske jeg opprettet en blogg for ni år siden, da hadde den vært stappfull med godbiter.
Skulle du ellers ønske å publisere noen historier, så kan jeg godt legge dem ut på bloggen min. Ikke noe problem.

Smil og vis hverandre respekt. Kanskje en vakker dag vil kundene respektere åpningstidene......

Gram

Når det står på oppskrifter og slikt at til disse ingrediensene trenger du 200 g kjøtt osv, så må du ikke ta den vekta så bokstavelig. Du ødelegger ikke maten ved å ha en litt mer enn 200 g kjøtt i maten.

Dette var det en kunde som ikke skjønte bæret av. Han spurte meg om jeg kunne ordne 400 g ytrefilet til ham. Han gav meg en pakke vi allerede hadde pakket. Det stod 426 g på pakningen. Jeg sa til han at det er jo 400 g i denne pakningen. Han fortalte meg at han skulle 400 g, ikke 426.

Hadde det vært snakk om en diger biffbit på 500 g og han skulle ha ca 300 g, så kunne jeg godt skåret av en bit og deretter pakket den inn i en annen pakning. Men han her ville altså at jeg skulle ta vekk 26 gram. Jeg sa jeg ikke kunne gjøre det. 26 gram kan vi da ikke selge. Dessuten er det vanskelig å få til akkurat 400 g, som han ville ha.

Jeg håper han greide å lage maten sin til slutt.

Frysekjøp

Jeg hadde noen kunder som var så fascinert av reke-frysa vår. Hva er det å være fascinert av? Det er en fryser du åpner, plukker rekene du vil ha, legger dem i pose og deretter lukker du døra.
Disse kundene maste veldig på meg og spurte meg om jeg hadde en slik hjemme, om prisen på slike frysere, hvor man kan få kjøpt dem og om jeg kanskje kunne gi dem telefon nummer til de som selger slik. Jeg fikk også spørsmål om de kunne bestille en fryser via butikken dersom firmaet ikke solgte til privatpersoner.

Hvordan skal jeg vite hvor fryserne kommer fra? Jeg holdt på å få latterkrampe. Jeg prøvde å være like engasjert som de var (disse var noen ordentlige bondetamper) og samtidig fortelle at det er ikke helt vanlig at vi får slike spørsmål, men at de kunne ta kontakt med sjefene på dagtid og høre om de visste mer.

Da jeg gikk fra dem, grep de tak i min kollega og hun ble spurt akkurat det samme. Det var to morsomme kunder. Jeg håper så inderlig de fikk tak i den etterlengtede fryseren sin!

Tyven tyven 2

Tenkte jeg skulle fortelle om den første tyven jeg tok for en del år siden.

Jeg jobbet i kassa i en stormarked på et storsenter. Jeg ble tipset av en kunde om at det var en mistenksom mann ved godteriavdelingen, som så ut til å legge sjokolade i en pose. Jeg ble avløst på 5 minutters pause og valgte å holde øye med mannen. Han la merke til at jeg holdt øye med ham og holdt seg mellom to stengte kasser en stund, før han gikk ut fra butikken med fulle bæreposer. Jeg stoppet mannen og så at han var narkoman.
Jeg: "Hallo hei hei du! Du må komme og betale for varene dine. Kom"
Narkisen: (titter tomt på meg før han svarer med 'narkodialekt') "Eeeeh, det er til bestemora mi"
Jeg: "Alle må betale for varer, uansett hvem det er til. Kom!"

Han kom tilbake, stelte seg i kassakøen og jeg gikk tilbake til kassa mi, informerte hun som satt der om dette og hun ba meg ringe vekter. Mens jeg stod der og prøvde å nå vekter, så jeg at han snek seg ut bak kassa og løp ut. Jeg slang fra meg telefonen og løp etter ham. Jeg tok ham igjen i en butikk og var temmelig sur.

Jeg: (streng) "NÅ KOMMER DU TILBAKE OG BETALER!!!!!"
Narkisen: "Jaaaada, slapp av 'a. Jeg kommer! Jeg blir me' ræ. Slapp av, a'"

Vi gikk mot butikken. Han tok den ene armen rundt meg mens han forklarte at han skulle betale og at jeg måtte slappe av. Jeg skalv og frøs noen voldsomt. Mannen var mye høyere og større enn meg. Tenk om han hadde en kniv eller sprøyte!
Vi stoppet opp ved kassa og jeg ba kollegaen min ringe etter vekter.

Narkisen: "Neia neia, ikke gjør det 'a. Jeg kan'ke værra her."
Jeg: "Nå må du ta ansvar for det du har gjort!"
Narkisen: "Du skjønner ingenting. Jeg er ettersøkt. (say whaaat) Jeg kan'ke vente. Jeg går!"
Jeg: "Nei, vær så snill. Bli her. Du må ta ansvaret for dine handlinger."
Narkisen: "Jeg kan'ke. Jeg er ettersøkt. Jeg blir bura inne. Nå går jeg. Her har du poser fra din butikk og søsterbutikken. Ha det 'a."

Linjen til vekterne var nede (selvsagt) men de kom innom og jeg fikk beskrevet hvordan mannen så ut. De visste hvem han var og de fant ham ved jernbarnestasjonen. Dette var utrolig ekkelt. Det viste seg at mannen hadde fylt opp posene sine med melkesjokolade, kondomer og Fisherman's friend. =P

Stokk og stav

Enkelte eldre trenger stokk, stav og gåstoler for å komme seg fremover på en enkel og grei måte. Det er helt greit, det. Jeg syns bare det blir litt komisk når de glemmer igjen stokken sin. Kan de virkelig være så avhengig av den, da?? Første gangen dette skjedde, satt jeg i kassa og humret lenge. Snart forstod jeg at dette ikke var en engangstilfelle, gitt =P

Mr. Lee i kassa mi =D

Jeg har hatt noen kjentfolk i kassa, men for noen år siden, var jeg så heldig at jeg fikk selveste Mr. Lee i kassa mi. Dette var en rååå mann! Lille fyren stråler og er så blid. Han smilte, lo, pratet masse og var en ordentlig moroklump. Jeg digger Mr. Lee!! =D =D For en kul type!!

Jeg var en stund overbevist om at E-type handlet hos meg. Selvsagt var det ikke det, men han var så prikklik E-type. Ansiktet hans var så likt og han hadde i tillegg langt hår. Dette var ingen koselig type. Han sa ikke et ord i løpet av to år. Jeg hilste på ham - han overså meg, jeg spurte han om ditten og datten, han nikket eller ristet på hodet. Jeg var en stund temmelig desperat i å vite om han var svensk eller ei. En dag dukket han opp med ei dame og jeg hørte ham prate med henne. Han hadde en forferdelig Valdresdialekt. Men å prate til meg? Det gjorde han ikke. Don't talk to strangers, huh =P

Surrehue i kassa

Iblant går det litt rundt for meg når jeg sitter i kassa. Jeg sitter der lenge, jeg scanner varer, hører på de samme vitsene igjen og igjen, tar imot penger og gir ut penger, smiler, svarer på spørsmål, ekspederer folk i tippekassa samtidig (jeg er kvinne, jeg kan gjøre to ting på en gang ;-)) og tankene surrer i hodet mitt.
En dag jeg satt i kassa, tenkte jeg at jeg var så forferdelig tørst. Dette var en travel dag og det kom kunder i et fleng. Jeg satt der og fantaserte om et glass sitronvann, litt juice, kanskje et glass med skummet melk eller en stor imsdal flaske jeg kunne ha i kassa hos meg.
I stedet for å spørre om kunden vil ha kvittering, presterer jeg å si: "Melk"? Kunnen titter dumt på meg og jeg skjønner med en gang hva jeg har sagt. Jeg mumler litt og sier deretter "Kvittering" med tydelig stemme. Jeg tror jeg greide å ro meg ut av det, men jeg følte meg fryktelig dum likevel. MELK!!! =P

Leste om ei som ropte "MEDLEMSKORT" da hun skulle rope "LEDIG" =P Iblant er vi noen surrehuer i kassa, ja =P

Dum kommentar fra meg

Jeg hadde fått ordre om å kjøpe en kjole i en kinky butikk jeg aldri hadde vært før.  Jeg gikk rett inn i butikken og der var det stappfullt av masse rart. Jeg fant kostymeveggen og gikk umiddelbart dit. Jeg hadde fått et bilde av pakningen til kjolen og jeg så på kostymene og prøvde å se om jeg kanskje fikk kjolen.
Butikkmedarbeideren spurte meg om jeg trengte hjelp og da presterte jeg å si: "Så det er her dere har kostymene deres?" Egentlig var det ganske åpenlyst =P Grunnen til at jeg sa det, var fordi jeg så ikke kjolen og tenkte kanskje de hadde noe mer et annet sted, men jeg formulerte meg litt dumt. De hadde skilt veggen etter merke, slik at en del av veggen var lille, ved siden av var veggen svart osv. Jeg så bare på den lilla delen og snakket før jeg tenkte.
Dette fikk meg til å tenke på de kundene som f.eks kommer bort til kjøttdisken og spør om dette er kjøttdisken og spør om andre åpenbare ting =P Jaja, det er ikke lett å være menneske.

Tyven tyven =P

Han må garantert ha vært høy på noe. Han bestemte seg for å stjele litt cola. Cola faktisk! Det er jo det vi trenger for å overleve. Han gikk ut av kassa med colaene og ble stoppet og holdt igjen av kassereren. Snart kom butikksjefen og ass.butikksjef til unnsetning og holdt mannen nede mens de ventet på politiet. Tyven kjemper imot og sliter ut sjefene totalt. Hva skjer deretter? Jo, tyven kaster opp på sjefene mine. Æsj!
ALT kan skje i en butikk! Kan ikke si jeg misunte politifolkene som måtte ta seg av ham. Uffameg!

Altfor kald kjølerom =P

Dro innom Bunnprisbutikken i nabolaget idag. Det er en liten og rar butikk med kjølerom. Jeg gikk inn til kjølerommet for å hente noen varer der, da det kom inn to unge gutter.

Unggutt 1: "Fysj, så kaldt det er her"
Unggutt 2: "Ja, brrrr"
Unggutt 1: "De burde skru opp varmen her, dette skremmer vekk kundene."
Unggutt 2: "Ja. Det er altfor kaldt her."

Hahaha! Hadde jeg syntes det var varmt på kjølerommet der maten er, så hadde jeg blitt mer bekymret for maten. Men men, det er nå bare meg =P

Positivitet vs negativitet

I butikkyrket hører vi støtt og stadig det negative. Vi hører hva som ikke er bra nok, f.eks dårlig service, dårlige produkter, dumt at vi er utsolgt for enkelte varer, synd vi ikke fører enkelte varer, kritikk på rutinene osv. Dermed er det veldig veldig veldig gledlig når man faktisk greier å gjøre minst én kunde fornøyd.

Jeg ekspederte en kunde (dame i 50 årene) på normal måte i kassa, så sier kunden plutselig til meg: "Vet du, du er den hyggeligste og søteste som jobber her". Jeg ble helt målløs og greide ikke å slutte smile.  Synd jeg ikke husker hvem hun var, da dette var en kunde jeg ikke husket go ha sett før. 

She made my day =D

Ut med 50øringene

Jeg er ikke tilhenger av at 50 øringene forsvant. Forleden ,da jeg var i butikken og handlet, så betalte jeg 245 kroner i cash. Det viser seg at dersom 50øringene fremdeles ble regnet med, så hadde jeg betalt 244,50 kr da den egentlige summen ble 244,60 =P For en fattig student, teller hvert øre =P

Så kom det en kunde til kassa mi og skulle betale med noen 50 øringene ETTER 1. mai.
Jeg: "50 øringene har gått ut og vi kan ikke ta imot dem lenger."
Kunde: "Hva? Dere må da ta dem imot. Jeg må bli kvitt dem."
Jeg: "Beklager, men nå er det juni og de gikk ut for over en måned siden."

Jeg viste kunden en lapp som henger på samtlige kasser om at 50øringen er ubrukelig og at de må tas med til banken.

Kunde: "Jammen, jeg vil da betale med dem."
Jeg: "Beklager, jeg kan ikke ta dem imot"
Kunde: "Jammen alle butikker tar dem imot"
Jeg: "50øringene er ikke gyldig betalingsmiddel etter 1.mai, det står på lappen her. Ta de med til banken, du."

Kunden ble sur, betalte og gikk med 50 øringene sine. Seriøst, noen bør kjøpe en kalender til henne og avis abonnement, slik at hun vet hvilken dag det er og følger litt med på nyhetene.
Etter 1.mai tenkte jeg at vi burde ta ned de lappene, men jeg forstod nå at det er greit de lappene henger der litt til =P

Jobber du her?

Dette er et fascinerende spørsmål. Jeg har så lyst til å si nei en gang, bare for å se folks reaksjon. Jeg står ikke i uniform for moro skyld.

Jeg syns det er særlig drøyt når jeg står og rydder i kjøttavdelingen og jeg har på meg kokkeskjorte med butikkens farger/logo på, stort forkle med butikkens farge/logo på, kokkelue og hansker. NEI, JEG JOBBER IKKE HER = Jeg er bare en tilfeldig person som har kledd meg ut og rydder i butikkene. Det er hvert fall drøyt å bli spurt om dette når jeg sitter i kassa =P

Er det ikke rart at når du har på uniform, så er det mange som spør om du jobber der, men når du går i butikken og ikke har på uniform (du ser helt vanlig ut) så blir du bombadert med spørsmål =/

Hjelpesløse kunder 3

Idag kom det en mann som rett og slett ikke greide å se etter varer selv. Han grep tak i oss alle som var på jobb fra det øyeblikket han kom inn ,til han dro.

Mannen: "Hvor har dere fisk?"
Jeg viser mannen
Mannen: "Hvor har dere fiskekaker?"
Jeg peker
Mannen: "Hvor har dere brød?"
Jeg ber mannen snu seg
Mannen: "Hvor er loffen?"
Jeg peker på loffkurven foran ham
Mannen: "Hvor finner jeg pommes frites?"
Jeg følger han til disken og viser han. Mens han plukker opp varen, går jeg og ekspederer en kunde. Da kommer kollegaen min forbi mannen.
Mannen: "Hvor er pizza?"
Kollegaen min viser mannen
Mannen: "Hvor er Grandis?"
Kollegaen min peker
Mannen: "Hvilken har kjøtt i seg?"
Kollegaen min peker. Så ringer telefonen og kollegaen min går. Mannen blir stående og titte rundt seg, før jeg dessverre går forbi ham.
Mannen: "Hvor er melk?"
Jeg viser ham meierikjøla og går.

Dette var IKKE en blind eller svaksynt mann. Da hadde saken vært helt annen. Han var ung, kvikk, kunne gå og snakke bra. Han tittet på varer, pratet med kjentfolk han møtte i butikken og var helt normal. Han bare gadd ikke å finne frem varene sine selv! =/

Mase-nesedama som jeg IKKE kommer til å savne

Ja, greit. Jeg må si at jeg syns det er rart å snart skulle slutte på jobben jeg har hatt i så mange år, men enkelte kunder gjør at jeg faktisk gleder meg til å slutte.

Vi har ei dame med en gedigen nese, som alltid skal kommentere ting og spørre om alt mulig tull.I tillegg snakker hun lavt og ser nedlatende på deg. Har hatt flere episoder med henne der hun griper tak i meg for å bare kommentere ting som f.eks: 'Er dette indrefilet' når det står indrefilet på pakningen med stor skrift og 'Hvor mye melk har dere igjen' når hun står ved meierikjøla. Holder du deg i nærheten av henne i butikken, så griper hun tak i deg så ofte hun kan og skal kommentere ditten og datten og ha hjelp til ditten og datten. Det er bare snakk om filleting.

Idag kom hun til meg og spurte meg et spørsmål. I og med at jeg ikke jobber så ofte, så vet jeg ikke alt som foregår i butikken til enhver tid.

Nesedama: "Si meg, hvor er kokeboka som var på tilbud for en stund siden?"
Jeg: "... Kokebok?"
Nesedama: (ganske oppgitt) "Ja, kokebok. På tilbud. For en stund siden."
Jeg: (husket ikke helt at vi har hatt en kokebok på tilbud, da vi ikke selger bøker) "Husker du når den var på tilbud?"
Nesedama: "Altså, kokeboka var her og den var på tilbud. Hvor er den?"
Jeg: "Når så du den på tilbud?"
Nesedama: "Vet du ikke hvilken jeg mener?"
Jeg: "Nei, jeg jobber ikke ofte og har ikke fått med meg noen bøker på tilbud hos oss. Derfor lurer jeg på når du så den, slik at jeg kan undersøke saken og spørre noen kollegaer som jobber heltid og som hadde arbeidsuke når boka var her."
Nesedama: "Den har mange bra oppskrifter."
Jeg: "Men når så du den på tilbud? Er det noen dager siden, uker siden?"
Nesedama: (nedlatende) "Vet du ikke hvilken bok jeg mener?"
Jeg: (rimelig oppgitt) "Nei, jeg jobber ikke ofte. Men får jeg vite når du så den på tilbud, så kan jeg høre med de som jobber hver dag og som var til stede da."
Nesedama: "Jeg spør heller noen i kassa. Kanskje dere har flyttet på bøkene."
Jeg: "Jeg kan godt høre rundt bare jeg får vite når sånn cirka du så boka, så spør jeg noen som var på jobb den perioden om dette tilbudet."
Nesedama: "Det er en bra kokebok. Husker du ikke at du har sett den?"
Jeg: (grrrr, what did I just told you) "Nei, jeg jobber som sagt ikke hver dag og bøker er ikke noe vi vanligvis selger. Hvis du kan fortelle meg når du så boka, så kan jeg-"
Nesedama: "Bøkene stod der. Jeg spør i kassa. Stativet er sikkert flyttet på."

Arrrrrrrrrgh!!!!! Her prøver jeg å finne ut hvordan jeg kan hjelpe henne, men hun lar meg ikke gjøre det en gang. Ekle ekle dama! Jeg så henne gripe tak i andre kollegaer i butikken flere ganger. Gleder meg til å ikke se henne igjen.

En epoke avsluttes snart

Om en måned er jeg ikke butikkansatt lenger. Det føles utrolig merkelig. Jeg har vært i butikkbransjen i snart ti år og det er dette jeg er vant med, men dessverre er det ikke dette jeg brenner for.

Jeg har lært masse i løpet av disse årene. Jeg har blitt mer åpen og snakkesalig. Jeg var veldig sjenert før jeg begynte i butikk. Noe jeg har erfart med å jobbe i butikk, er at det som er felles med alle - uansett alder, sinnstilstand, rase og interesser - ALLE trenger mat. Dermed møter man på utrolig mange rare og hyggelige folk i butikken. Idag er jeg en stor skravlebøtte som kan snakke med de fleste om det meste.

Jeg føler ofte at det er en ganske utakknemlig jobb å jobbe i butikk.

Å ha en butikkjobb er ikke lett, som mange tror. Det blir ofte sett på som en utakknemlig jobb - en jobb med lav status.
*Å sitte i kassa og scanne varer merkes faktisk veldig på musklene - på godt og vondt. Jeg fikk tydelig trent muskler jeg ikke ante fantes, samtidig som jeg slet veldig med slitasje. Du blir temmelig ør i hodet og sliten i kroppen av å sitte lenge i kassa. Dette er ganske leit, da det er krevende å håndtere penger.
*Du må lære veldig mye om frukt og grønt, hygiene, temperaturkontroll osv. Pasjonsfrukt, stjernefrukt/carambole osv er frukt som man typisk ikke hører mye om.
*I tillegg må du regne med å håndtere merkelige folk, frekke folk, butikktyver, folk som besvimer, tisser og kaster opp i butikken, folk som nekter å gå, folk som er påvirket av ulike narkotiske stoffer, øl, melk og andre produkter som søles på både deg, kunden, båndet, varene, gulvet, - ja flere steder, og du får  i tillegg møtt folk du rett og slett ikke kan kommunisere med. Om du ikke kan kommunisere med folk, så kreves det av deg at du lærer dette så fort som mulig.
*Dessuten må du være ganske hardfør og takle at folk kan kalle deg for svindler, frekkas, hore osv. Jeg sier ikke at man skal godta dette, men dette har skjedd meg, har skjedd flere og kan skje enda flere.
 *Du blir ofte oversett når du febrilsk prøver å få kontakt med kunden for å høre hva du kan gjøre for kunden, om kunden har rabattkort, om kunden har medlemskort, om kunden vil ha pose osv.
*Du blir sett ned på samtidig som noen krever at du skal kunne alt om alle varene butikkene har. Da mener jeg ALT - vi skal vite alt om yoghurt, brød, saus, frukt, snus, fisk osv. Allergikere kommer og spør om de og de stoffene finnes i de og de varene.
*Du kan ikke regne med å gå hjem når butikken stenger, slik at du må belage deg på å f.eks ta neste buss og å bli forsinket til kjærestekvelden.
*Å jobbe i ferskvareavdeling krever også at du skal ha grunnleggende kunnskap om mat, lete frem varer du aldri har hørt om og hjelpe kunder med oppskrifter. Kundene har ulike krav og ønsker, noen kan vi oppfylle men andre kan vi ikke gjøre noe med. Det er mye løft, brennmerker på hud, kutt, blodsprut, sterke vaskemidler mot hud, håndtering av ulike sag og maskiner + mye mer.

MEN når du jobber i butikk, blir du ofte støttespilleren og den 'sosiale omgangskretsen' til enkelte kunder som ikke har så mange andre i livet sitt. De legger ut om alt og alle de kjenner, om livet sitt på godt og vondt, de tilbringer noen timer per uke (og per dag) i butikken og søker etter kontakt. Det er ganske viktig for flere at de har en lokalbutikk de kan gå til, der de føler seg trygg og er på fornavn med flere ansatte. Jeg har hørt kunder fortelle om feriene sine, erobringene sine, hvordan de hadde det da partneren døde, sykdommene, barna, barnebarna, ulykker og operasjoner de har vært igjennom osv. Hvordan reagerer du når en ukjent forteller deg om hemoroide problemene sine? Hvordan reagerer du når ei dame gråter fordi mannen hennes er så syk? Det er jammen meg ikke lett!

Det var egentlig helt tilfeldig at jeg søkte på butikkjobb. Jeg trivdes ikke med studiene mine og trengte en jobb. Jeg så en annonse i lokalavisen der den største matvarebutikken i byen søkte etter kassaleder. Jeg var veldig ung og forstod ikke hva dette innebar, men jeg søkte på jobben. Jeg ble innkalt til intervju og fikk vite at kassalederstillingen var besatt, men de trengte heltidsansatte i kassa. Intervjuet gikk som smurt og jeg begynte på jobben noen få dager senere. Dette kunne fort endt katastrofalt, da jeg hadde misforstått og trodd jeg skulle ha min første dag på tirsdagen, men det var egentlig mandagen. Jeg fikk dette dobbeltsjekket 20 minutter før vakta mi skulle starte. Haha =P Jeg jobbet her et par år før jeg begynte i en deltidsjobb i en annen by.

Det skal bli godt å gå videre i livet, samtidig som det er litt vemodig. Det tok meg en stund før jeg ble vant til å jobbe i butikk. Selvtilliten steg etter hvert og jeg sluttet endelig å drømme om scanning av varer og PLU koder. Det var dessuten godt å våkne opp uten å ha vondt i hånda. Jeg hadde en tendens den første tiden til å drømme at jeg ga kunder penger tilbake, noe som resulterte i at jeg slo hånda i veggen flere netter =P

Jeg er kanskje ikke den raskeste, mest kunnskapsrike og mest engasjerte butikkansatte, men jeg vet hvordan jeg snakker med kunder. Jeg er flink til å gi kundeservice. Jeg trives blant folk. Jeg vet hvordan jeg skal småsnakke med folk jeg ikke har noe til felles med. Det har tatt en stund å lære dette og nå skal jeg videre i et annet yrke og begynne helt på scratch igjen. Jeg føler jeg begir meg ut på utrygg grunn, men jeg håper og tror at alt ordner seg med tid og stunder.
I tillegg er jeg en veldig hyggelig kunde og jeg lar ikke min raseri gå ut over uskyldige butikkansatte. Jeg VET nemlig så utrolig godt hvordan det føles selv å være ansatt i en butikk der du ofte blir skjelt ut for hver minste ting. Dessuten har jeg lært at humør smitter.

Denne bloggen har jeg opprettet mest for min egen del - for å skrive ned ulike hendelser som jeg har opplevd og som har hjulpet meg til å utvikle meg til den jeg er. Det hadde garantert vært flere historier her dersom jeg hadde opprettet bloggen den gang jeg begynte i butikk. De fleste kundene har vært helskjønne, men det at kunden alltid har rett er noe jeg reagerer kraftig på.
Jeg tenker masse på min butikk karriere og det er derfor jeg har oppdatert bloggen en del i det siste. Flere innlegg kommer etter hvert. Ingen av mine venner og kjente er klar over at jeg har denne bloggen. Grunnen til at jeg ikke reklamerer for den er rett og slett fordi den er skrevet mest for min egen del og får å få ut litt frustrasjon. Dersom det er noen som finner bloggen og syns historiene er interessante (ja, kanskje de lærer noe om kundeoppførsel, kundebehandling og litt om butikkyrket generelt?) så er det bare hyggelig =)

Smil og vær glad, folkens. Respekter hverandre og vær snille =)

Andre butikkers vareutvalg

Så er det de kundene som spurte etter en vare vi ikke hadde.

Jeg: "Beklager den har vi ikke, men vi får den inn om to dager."
Kunde: "Men jeg trenger det nå. Har konkurrenten på andre siden av gaten varen?"
Jeg: "Du, det vet jeg ikke."
Kunde: "Kan du ikke ringe og høre med dem?"
Jeg: "Nei! Jeg kan ringe søsterbutikken vår og høre om de har noe igjen hvis du vil."
Kunde: "Nei, det blir for langt å dra dit. Vet du om noen av de andre konkurrentene i nærheten har varen?"
Jeg: "Nei, men du får ta en titt. Håper du finner varen!"

Det verste er når de i tillegg vil vite hva varen koster hos konkurrentene våre =/

Æsj, lakseburger/pølser

Dette skjedde den gangen det ble gitt ut lakseburgere og laksepølser. Disse solgte ekstemt dårlig, så det kom noen som holdt stand hos oss og kundene fikk prøvesmake produktene. Dette endte med at noen kunder valgte å kjøpe produktene. Senere samme kveld fikk jeg telefon fra en kunde som hadde kjøpt laksepølser og syntes ikke det smakte noe godt, så han ønsket pengene tilbake. Det verste var at han fikk pengene tilbake, da dette skjedde på en ting der kunden fikk pengene tilbake dersom kunden ikke likte smaken av varen en gang. Rett og slett tåpelig. Skulle ønske jeg fikk penger for hver gang jeg har kjøpt et produkt som ikke smakte slik jeg ønsket. Noen kverulanter har virkelig flaks!

Klør

Vi hadde tilbud på krabbeskjell. Et litt eldre par kom innom og kona tok styringen. Hun visste akkurat hva slags krabbeskjell hun ville ha og det skulle være klør i den. Hun tittet på utvalget vårt og pekte ut to krabbeskjell hun mente ville passe for henne og mannen hennes. Mannen hennes stod bak henne og sa ingenting. Hun ba mannen ta imot varene og gikk for å hente noe annet mens jeg pakket inn krabbeskjellene. Da jeg ga mannen varene og sa jeg håpet det ville bli en vellykket middag, hvisket han til meg forsiktig: "Det er nok av klør hjemme.... hvis du skjønner hva jeg mener..." =P

Surrekjerringer

Ei tidligere kollega opplevde at to gamle damer kom i kassa hennes med en handlevogn. Begge lempet varer på båndet og kollegaen min slo dem inn. Så oppdaget damene at kollegaen min slo inn alle varene på samme kvittering - hun måtte da skjønne at de varene kjerring 1 la opp skulle kjerring 1 betale for, og de varene kjerring 2 la opp skulle kjerring 2 betale for. Det var altså opp til min kollega å sortere disse varene. Surrete drittkjerringer =P Er så glad jeg ikke fikk dem i kassa mi.

+ pant

I en stresset hverdag, så forstår jeg at kunder ofte ikke leser tilbudsbladene nøye, men ser bare bildet av produktet de vil ha og prisen som står ved siden av. Jeg vil anbefale at folk ALLTID leser det som faktisk står og ikke de ønsker skal stå der. Dette inkluderer teksten som står under med liten skrift. (Hvem har vel ikke sett de sms-reklamene hvor du binder deg til å få flere sms frem til du sier opp abonnementet ditt?)

På gamlejobben hadde vi ofte tilbud på pakninger med Cola. Dette førte ofte til at vi fikk huden full av kjeft av kunder som glemmer at pant kommer i tillegg.

Cola-kunde: "Stooooppp stooooooppp stooooooooopp, du slo inn altfor mye! Følg med når du slår inn varer, kvinne!!!! Stopp!!! Du har slått inn alfor mye!!"
Jeg: (rimelig forfjamset) "Åh"?
Cola-kunde: "Ja! Nå må du fikse dette. Makan til service!!"
Jeg: "Hva er det som er galt?"
Cola-kunde: "Ser du ikke det selv?? Herregud! Jobber ikke du her?? Du har slått inn feil pris på c-o-l-a-e-n!"
Jeg: "Nei, det har jeg ikke."
Cola-kunde: "Jo, det koster xx kroner!!"
Jeg: "Ja, det gjør det. Men pant kommer i tillegg"

Kunden ga seg med en gang og var smørblid mens jeg scannet resten av varene. Jeg har hatt flere slike tilfeller hvor kunder skriker opp, kjefter og oppfører seg temmelig nedlatende mot meg. Selvsagt må man betale pant på drikkevarer. Om det burde stått inkludert i prisen i stedet for som et tillegg, er en annen diskusjon. Uansett, så skal man ikke oppføre seg slikt!!

Jobb er jobb og ikke fritid

Jeg tok meg en tur til nabobutikken, en stor konkurrent, for å handle litt småtterier på tilbud. Jeg hadde på meg vanlige klær, jakke og tuslet rundt med varene mine. En kunde der tittet en del på meg før hun tok meg til side.

Kunde: "Du jobber vel her?"
Jeg: '"Nei...."
Kunde: "Åh...."

Jeg tenkte at kunden husket meg sikkert fra en butikk, men hun visste ikke at det var nabobutikken. Likevel syntes jeg det var frekt av henne å stoppe meg når jeg ikke var på arbeid. Dessuten var det ikke en gang min arbeidsplass. Men kunden gav seg ikke der, gitt.

Kunde: "Så du jobber ikke her nei...."
Jeg: "Nope"
Kunde: "Åh.... nei, for jeg lurte på hvor [varen] var..."
Jeg: "....."
Kunde: "Jeg har lett og lett....."

Ikke ante jeg hvor varen var og det irriterte meg at kunden stod og ventet på svar fra meg. Grrr. Jeg fortalte kunden igjen at jeg ikke jobbet der og gikk.

Teller størrelsen.... på rekene?

Jeg fikk en kranglete kunde hos meg igår. Hun skulle ha en kilo reker og klagde over at rekene våre var så utrolig små. Nå vet ikke jeg hva slags gigantreker hun er vant med, men de rekene vi har er ikke uvanlig små. De er helt normale. Noen er større enn andre, men de er helt normale.

Ved siden av fiskedisken, har vi en frysedisk der man kan finne frosne reker. Jeg fortalte henne at vi hadde frosne reker der borte dersom hun kanskje var mer fornøyd med den størrelsen de hadde. Det var hun selvsagt ikke og hun kom tilbake til fiskedisken og fortsatte å gnåle om hvor små rekene var og hva i alle dager skulle hun gjøre nå. Hun spurte om vi hadde flere reker på lager (!) og jeg sa nei. Dette var forferdelig, syntes hun. Hun spurte om rekene var ferske, noe jeg bekreftet. "Er du sikker?" var et spørsmål jeg fikk en del ganger. Igjen begynte hun å klage over hvor små rekene var Jeg ble drittlei av gnålingen hennes, så jeg greide å si: "Det er ikke størrelsen som teller, vet du.... det er smaken." Jeg skjønte med en gang at jeg hadde sagt noe tåpelig og jeg turte ikke å titte på kunden en gang. Kunden valgte å kjøpe rekene likevel, og senere i kassa fikk jeg høre at hun hadde uttrykt sin misnøye og skepsis mot rekene og om de faktisk var ferske. Guuuuuuudameg!!!!!

Enkelte dager......

..... som igår, er det fantastisk når hyggelige kunder viser takknemlighet når vi feks viser dem produktet de leter etter eller svarer på spørsmålene deres. Det er utrolig oppmuntrende, hvertfall når man selv er i det tankefulle hjørnet som gjør det tøft å være på jobb! I tillegg er det til stor hjelp når blide kollegaer stiller opp og gjør dagen bedre! Takk til fantastiske kollegaer og kunder =)

Kjøleskapsmagnet.....

Idag kom det en nØrd som surret rundt i butikken og til slutt spurte meg hvilken tilbudsvare han kunne kjøpe som han kunne knaske på =P Dette er en rar fyr som prater på en merkelig måte og oppfører seg på en merkelig måte. Han er ganske ung, så det er litt trist at han oppfører seg så oppblåst og tåpelig. Etter samtalen med ham idag, ble jeg minnet om en hendelse med ham for en god stund siden.

Jeg satt i kassa denne dagen. Han kom bort til meg og spurte om vi hadde kjøleskapsmagneter. Jeg spurte kollegaen min om vi hadde slikt og han sa nei. nØrden så på meg en stund før han åpnet munnen sin.
nØrd: "Det var synd. Jeg skulle nemlig skrive en drapstrussel."
Jeg: (forfjamset) ....Åh...
nØrd: "Ja. Jeg skulle henge dem på kjøleskapet. Jeg er lei av at de i kollektivet tar maten jeg har laget. Når jeg er sulten, blir jeg sint. Veldig sint."
Jeg: "Ok.... håper det ordner seg da...."
nØrd: "Ja. Jeg blir sint når folk tar maten min."

Senere samme dag fikk jeg forresten vite at vi hadde faktisk kjøleskapsmagneter =P Jaja, de kan brukes til å henge opp mye rart. Jeg lurte på om jeg skulle foreslå for ham å bruke teip, men jeg ville ikke blande meg inn i hans problemer =P

Dårlige spøker

Når kunder venter ved disken går jeg bort til dem og sier som regel: "Vær så god." Da svarer enkelte kunder alltid "Takk" før de forteller meg hva de ønsker. Forferdelig dårlig spøk, men man kan vel si at jeg kanskje ber om å høre slikt? Gammel vane er vond å vende =P

Så er det de kundene som flirer men de ber om å få kvitteringen bare hvis telefonnummeret mitt står på.

Hva med de kundene som hver eneste gang de bruker bankkortet sitt på fredagsettermiddag sier smilende at dersom det ikke blir godkjent, så er det min skyld dersom de må sulte i helga.

Og de kundene som forteller meg at varen er gratis og humrer høyt dersom jeg ikke finner pris på varen.


Ja, det er mange dårlige spøker der ute. I stedet for å bli oppgitt over dem, kan man vel heller le av de kundene som koser seg hver gang de tror de er så unike og morsomme =P =)

Bankterminaler

Det er ikke alltid så enkelt med bankterminaler. Kort skal settes inn i ulike veier, fra ulike sider, koder skal tastes og kort skal tas med hjem igjen.
Jeg har opplevd flere ganger at kunder setter inn kortet, begynner å taste koden og deretter spør de om de ikke kan å ta ut en liten sum med penger. Når dette er helt greit, så avbryter jeg betalingen, plusser på summen kunden ønsker og ber dem taste inn kodet.Da er det mange kunder som fortviler og nekter fordi de vil ikke bli trukket to ganger. Jeg prøver å forklare at de blir ikke trukket for noe, da de ikke tastet inn hele koden og trykket på klar. Disse kundene krever alltid å få kvittering på kjøpet for å sjekke at jeg har gjort alt rett, jeg må da skjønne at de ikke vil betale to ganger. Sukk =(

På jobb uten å være på jobb....

Idag, da jeg skulle hjem fra jobb, gikk jeg bak avdelingen for å hente telefonen min. Jeg hadde på meg vanlige klær - jeans, joggesko, svart høstjakke og veske. Jeg sier ha det til mine kollegaer og går. Da blir jeg stoppet av en kunde som spør om jeg kan vise henne hvor lompene er. Jeg ble litt overrasket over at kunden spurte meg om hjelp, da jeg ikke var på jobb. Jeg hadde ikke på uniform og jeg så ut som en vanlig kunde. Samtidig tenkte jeg at lompene var rett rundt hjørnet og jeg kunne like gjerne vise henne dem. Jeg vet ikke helt om dette er riktig av meg å gjøre eller ei. Du ringer  ikke hjem til legen din på natta fordi du lurer på noe. Du spør ikke bussjåføren som sitter i sivil på kafe med venner når ulike busser går. Det at jeg hjalp kunden; kan det ha bidratt til at kanskje kunden senere kommer til å spørre ansatte som ikke er på jobb om hjelp? Eller kanskje hun stresset litt, så jeg kom fra avdelingen og dermed ikke så at jeg gikk kledd i sivil? Hmm!

Åpne en kasse selv, derette vente på kasserer

Noen butikker har mange kasser, andre har få kasser. Jeg har jobbet i en stor butikk med 11 og en liten butikk med 4 kasser. Selv om det er 11 kasser i en butikk så må ikke det bety at det alltid sitter 11 mennesker i de kassene. Det spørs hvilken dag det er, hvilken tid det er på året og hvor mange ansatte som kan jobbe.

Det var en travel dag i 'storbutikken' og  en gammel og gretten mann plasserte seg i en tom kasse. Han åpnet 'stengt' skiltet. Vi som satt i kassene nær han la merke til ham og lurte på hva han holdt på med. Vi prøvde å få kontakt med ham, men til ingen nytte. Til slutt stod han der og tittet tomt ut i luften. Da så vi at han hadde allerede lagt varene sine på båndet. Jeg prøvde å få rope til ham at kassen ikke var betjent. Han veivet med hånda mot meg og tittet vekk. Jeg tenkte:"Nå har jeg i det minste sagt ifra, så får han selv oppdage at jeg har rett" =P Det tok ikke lange tiden før han begynte å rope på flere ansatte. Vi alle satt i de 10 øvrige kassene. Noen er virkelig frekke =P

Poteter i kjelleren

En kunde hentet meg til fruktavdelingen og spurte om vi ikke hadde noen bedre poteter. Jeg forstod godt at hun ville ha noe annet. De potetene vi hadde igjen var få og ikke av det beste slaget. Jeg gikk inn på fruktrommet og sjekket utvalget - dessverre ingen poteter der.

Jeg: "Beklager, vi har ikke mer poteter igjen."
Kunde: "Men har du sjekket i kjelleren?"
Jeg: "Kjelleren? Jeg gikk inn på fruktrommet og sjekket, dessverre hadde vi ikke noe mer poteter igjen."
Kunde: "Jammen du må jo sjekke i kjelleren? Der har dere poteter."
Jeg: "Vi har ingen kjeller."
Kunde: "Joda, jeg har fått hjelp av en annen ansatt her tidligere og hun gikk i kjelleren og hentet nyere poteter til meg."
Jeg: "Beklager, men vi har ingen kjeller."
Kunde: "Hun hentet poteter fra kjelleren."
Jeg: "I kjelleren er det parkeringshus. Der er det ingen poteter. Beklager. Ny levering blir mandag."

Uffameg! Er det en hemmelig potetsamfunn i et hemmelig rom i kjelleren jeg ikke vet noe om? =P

Å formulere seg selv

Det er litt vanskelig når en kunde ber deg om å hjelp til å finne en vare, men klarer ikke å beskrive i særlig god grad hva slags vare kunden er på jakt etter.

Dame: "Hei, hvor har dere tilbudskjøttet deres?"
Jeg: "Hvilket kjøtt tenker du på? Strimlet svinekjøtt? Pølser?"
Dame: "Nei nei, sånn svin."
Jeg: "Ja, strimlet svinekjøtt?"
Dame: "Nei, sånt lite"
Jeg: "Lite?"
Dame: "Ja, ikke så store pakker."
Jeg: "Med hva da?"
Dame: "Med sånn røkt"
Jeg: "Røkt svinekjøtt på tilbud?"
Dame: "Nei, sånn kokt."
Jeg: "Kokt svinekjøtt?"
Dame: "Sånn i skiver. Sånn kampanjetilbud for medlemmer."
Jeg: "Åh, du mener kokt skinke pålegg?"
Dame: "Ja, sånn svin."

Hahahahaha =P Hun fikk nå skinka si til slutt =P

Å bli satt pris på.... (Kr 0,00)

Å være kasserer er en fin måte å komme i kontakt med mennesker. Å måtte kommunisere med ulike mennesker, bli ufordret på ulike måter for å hjelpe dem og høre på hva de har å si kan styrke selvtilliten og være ganske så artig. Men det er en veldig ensformig jobb som innebærer ofte vasking av både urin, oppkast og mat og plukking av glass, kutt på papp og sur melk på uniformen.

I disse kassererstunder, føler jeg virkelig at jeg blir satt pris på.....: (prislappen= kr 0,00)

- Når to stykker handler sammen, en pakker og lemper på varer, og den som pakker roper til den som lemper på varer at han må spørre meg om poser, at han må be meg stoppe båndet, osv. (Jeg er mellom dere, jeg hører utmerket hva som blir sagt. Takk for at du får meg til å føle meg usynlig)
- Når en kunde sier: "Næmmen, sitter du her fremdeles?" eller "Jøss, jobber du her fremdeles. Hvor mange år har du vært her, da? Du er jo ung, studerer du ikke?"
- Når kunder påstår at jeg bør vite priser på ALT i butikken og ha kunnskap om ALT av produkter i butikken (det er snakk om flere tusen) fordi jeg jobber i kassa.
- Når jeg blir bedt om å kaste kunders tyggegummi, rask, papp fra pizzaer og tørkepapirer fordi de ikke vil ha det selv. (Trashcan)
- Når jeg får skylden for å slå inn feil pris når kundens bankkort ikke blir godkjent.
+ myyyye mer.


=(

Plukk din egen fisk?

Jeg forstår utmerket at kunder gjerne vil se nøye på maten de skal kjøpe. Dessverre kan de ikke stikke hånda nedi fiskedisken og ta på fisk eller plukke opp skalldyr selv. Beklager! Mattilsynet er strenge på dette området. Det er bare de med riktig klær og hansker som skal behandle maten, altså de ansatte. Det dumme med sommeren er at det er in med skalldyr, noe som gjør at kundene er ganske agressive på å stikke hånda nedi fiskedisken for å sjekke hvilket nett med blåskjell de vil ha, hvilke kamskjell og krabbeskjell de vil ha + mye annet. Dette har skjedd flere ganger og her er to historier:

En kunde stikker hånda nedi fiskedisken og plukker opp to nett med blåskjell. Jeg kommer løpende, griper tak i hansker mens jeg snakker med kunden.
Jeg: "Hei heeei, det er ikke selvplukk i fiskedisken, så de tar jeg. Trenger dere hjelp med noe?"

Kunden som tok opp blåskjellene titter forskrekket og surt på meg, mannen hennes veksler mellom å stirre på meg og kunden. Det er en pinlig stillhet.........

Jeg: "Noe jeg kan hjelpe med, kanskje?"
Kunde: (oppgitt) "Blåskjell."
Jeg: "Er det et spesielt nett med blåskjell du vil ha?"
Kunde: (grynter, ser oppgitt på meg og himler med øynene) "Du er eksperten....."

Jeg tar et nett med blåskjell, pakker den inn, gir den til kunden og smiler det første smilet jeg har smilt den dagen mens jeg ønsker dem en god dag videre.


En annen gang tok jeg en kunde mens han plukket opp flere krabbeskjell. Jeg kom til han, tok på meg hansker.
Jeg: "Hei, i fiskedisken kan ikke kunder plukke på maten selv, så bare si ifra hvis du trenger hjelp til noe."
Mannen: "Næææh! Nå får du gi deg!! Det er jo plast på krabbeskjellene. Slutt å vær så hissig 'a."
Jeg: "Jeg kan gjerne vise deg krabbeskjellene vi har, men av hygieniske grunner kan ikke kunder ha hendene nedi fiskedisken."
Mannen: "Fy faen! At du skal være så vanskelig! Hissigpropp! Jeg skulle bare titte! Bare titte!!"

Skulle ønske Mattilsynet var der så de kunne kjeftet på kunden. Grrrr...... Iblant er det forferdelig vanskelig å være blid og høftlig når noen bare er sure tilbake og ikke skjønner at vi må følge visse retningslinjer =/

Utsolgt faktisk....

Det er fint vær og vi solgte grillmat som bare det, i tillegg til skalldyr. Vi hadde fått inn mange kilo reker og solgte reker for over 200 kr kiloen. Flere kunder var overrasket over prisen, men kjøpte rekene likevel. Plutselig var det utsolgt og da kom det to kunder.

Kunde 1: "Hvor er rekene deres?"
Jeg: "Beklager, vi er utsolgt"
Kunde 2: "Hva? Hvorfor det?"
Jeg: "Beklager, det var stor pågang idag."
Kunde 1: "Jammen det går ikke an."
Jeg: "Dessverre. Vi har frosne reker, men--"
Kunde: 1: "Det er ingen alternativ. Hvorfor har dere ikke reker?"
Jeg: "Det er faktisk utsolgt. Dere er såvidt for sene.."

Vi har ennå ikke ryddet bort rekekassen i fiskedisken og kundene ser prisen.

Kunde 2: "Herregud, for en pris. Hvorfor så dyrt?"
Jeg: "Ja, altså, prisen har jeg ingenting med å gjøre."
Kunde 1: "Hvorfor er det dere utsolgt hvis det er så dyrt? Har fiskebåten deres sunket?"
Kunde 2: "Er det dårlig med reker for tiden?"
Jeg: "Ikke som jeg har hørt, men nå er vi faktisk utsolgt."
Kunde 1: "Det var dumt. Veldig dumt! Da må vi gå."

Ja, fint det. Veldig fint. Bare gå. Så skal vi ta oss en tur ut med fiskebåten vår =P

Mumle mumle......

Noen snakker høyt og andre snakker lavt. Noen snakker klart, andre mumler. Der jeg jobber, er det MANGE som mumler når de snakker. Det resulterer i at jeg ikke hører alltid hva de sier.

Idag var det en kunde som stod ved varmeskapet. Da jeg kom, fortalte han meg flere ting han ville ha mens han tuslet bortover ved varmeskapet og delikatessedisken.

Kunde: "Jeg skal ha kyllinglår og mumlemumle"
Jeg: "Kyllinglår finner du der borte, vær så god. Hva var det andre du sa?"
Kunde:  "Mumle mumle" mens han tusler bortover
Jeg: "Hva sa du nå?"
Kunde: "Mumle mumle" mens han tusler.
Jeg: "Nå fikk jeg ikke helt med meg hva du sa."
Kunde: "Kjøttboller".
Jeg: "Kjøttboller? Hvor mye?"
Kunde: "Mumle mumle"
Jeg: "Hva sa du?"
Kunde: "Ca 2 hekto. Vet du hva det er????"

Jeg ble passe irritert og sa at jeg visste da hva to hekto var, men at jeg hørte ham ikke ordentlig og det var derfor jeg spurte. Håper han satt en kjøttbolle fast i halsen og fikk hosteanfall!!!!!!! Tulling!!

Besluttsomhet.....

Hvor mye mat vil jeg ha? Hva vil jeg kjøpe?
Er det en ting jeg misliker sterkt, så er det når kunder maser og viser tydelig at de er utålmodige og ønsker hjelp, men som rett og slett ikke har bestemt seg for hva de vil ha, eller hvor mye mat de vil ha.
Når jeg ekspederer en annen kunde eller gjør noe annet arbeid, er det veldig kjedelig å bli plystret på (jeg er vel ei tipse, kan man si? =P) for at jeg skal komme, så blir jeg deretter stående i flere minutter og vente på at kunden tenker ferdig.

Det er helt greit å bli ropt på når en kunde kommer og vet hva h*n vil ha, men det er ikke greit når kunden trenger tid på å bestemme seg. Jeg skal forklare hvorfor det ikke er greit.

Dersom jeg skal stå og se på at dere alle bestemmer dere, så får jeg ikke gjort stort annet. Jeg får ikke laget mer mat, jeg får ikke ryddet eller vasket. Får jeg ikke lage mer mat, ryddet eller vasket, så blir det ikke noe mat på dere heller. Jeg har ikke noe imot at dere tar en titt på utvalget vårt, at dere spør om hjelp eller trenger veiledning. Ikke noe problem! Men jeg har noe imot å bli plystret eller kjeftet på fordi jeg ikke kommer frem umiddelbart når kunden ankommer for deretter å bli stående og se på kunden prøve å bestemme seg..... =|

Noe annet som er irriterende, er de kundene som vet hva de skal ha, men de vet ikke hvor mye de vil ha.
Kunde: "Jeg skal ha karbondader".
Jeg: "Hvor mye? Eller hvor mange?"
Kunden blir stående og titte dumt på meg....... Nei, hvor mye kunden skulle ha var h*n ikke sikker på. Hmm.... Bestemme seg bestemme seg...... Hmm...... Vet ikke..... Hmm.... 3,4,5 stykker kanskje...???? Vet da pokker, jeg =P Når kunder sier noe slikt, så gir jeg alltid 5. Vet du ikke hva du skal ha, så spør om veiledning eller tenk litt før du roper på meg. Taaaaakk =)

Rare personligheter

Noe av det morsomste ved å jobbe i butikk, er å oppleve så mange ulike folk og deres særegenheter =P Jeg har opplevd flere.
Damen med posene. Hun er besatt av hygiene, nekter kunder (særlig barn) å komme nær varene hennes og hun tar massevis av poser hver eneste gang hun handler, som hun legger ulike varer i.

Så er det epilepsi-mannen, som har et utrolig talent. Han kan fortelle deg hvilken dag du ble født hvis du forteller ham når du ble født. Han har også en fæl uvane ved at han forteller deg om hvordan bæsjen hans ser ut enhver dag og ellers gir deg info om bla.a hans 'anale plager' =P

Tippemannen. Han kommer hver eneste helg og satser penger på både nasjonale og internasjonale fotballkamper. Han bruker lang tid i tippedisken. I tillegg kjøper han alltid litt mat i samme slengen, som regel brød, pålegg, gryter og Pepsi Max. Ofte har han ikke råd til maten han kjøper. Hva gjør han da? Jo, han beholder Pepsi Max'en og returnerer maten.

Maniske mannen. Han har humørsvingninger de luxe. I det ene øyeblikket prater han med absolutt ALLE, tuller, ler høyt og prater om absolutt alt, noe som har gjort at hans forlovede (som han ikke bor med og aldri skal bo med grunnet økonomiske årsaker) ofte blir veldig sjalu, som igjen resulterer i raseriutbrudd til støtt og stadig.

Kjeftedama. Hun kjefter når vi spør om hun ønsker poser. Hun kjefter også når vi spør om hun har rabattkuponger og slikt. Beklager at vi gjør det vi er pålagt.

Så er det den gretne gubben som klager over fargene i butikken, fargene på uniformene våre, klager over at det finnes flere typer melk, smør, brød etc og lager grimaser og geiper til oss.

Så er det 170 gram dama. Hun greier ikke å spise noe som veier mer enn 170 gram fordi det føles feil.

Det er også en snodig fyr som aldri handler, men bare prater, oppholder seg i butikken lenge, følger etter oss, spør hele tiden om han er skitten og om tilberedning av krabbe. Han tror han er på fornavn med oss i butikken, men han surrer med navnene våre og nekter å innse det selv.

Ja, det er mange raringer. Jeg kunne nevnt enda flere, på godt og vondt =) Man lærer mye av å jobbe i servicebransjen når det bla.a gjelder å forholde seg til ulike folk og ulike behov, og hvordan takle dette.

Hjelpesløse kunder 2

Jeg hjelper gjerne kunder til å finne varen de trenger og jeg svarer gjerne på spørsmålene deres dersom jeg kan. Jeg mener vi har alle noe å lære hverandre. Dessverre er det altfor mange hjelpesløse folk der ute og det gjør meg helt gæren.
En mann ber om å få hjelp til å finne tilbudslaks. Den uken hadde vi Salma laks på tilbud. De kommer i ulike pakninger og størrelser. Jeg viste mannen hvor vi hadde Salma laks og tok ut noen ulike pakker for at han skulle se på dem.
Kundemannen: "Hvor koster disse pakningene"?
Jeg: "Der står prisene på alle varene."
Kundemannen: "Hva? Er det kilospris? Hvor mye veier dette, da?"
Jeg: "Skal vi se... her bak står det vekten på varen.". Jeg forteller mannen vekten og viser ham hvor det står på pakningen. Mannen ser på pakningen, så peker han på en annen pakke med Salma laks og spør:
Kundemannen: "Hva veier den pakken, da?"
Jeg: "Her bak står det vekten på varen."
Jeg forteller mannen hva den veier og mannen er ikke snar med å be meg fortelle hva flere andre pakninger veier og koster når jeg allerede har vist ham hvor prisen står og hvor det står hva varene veier. Mens jeg holder på med ham, steller det seg en utålmodig ung fyr ved matskapet og skal ha noe varmt mat. Til slutt velger mannen pakningen han vil ha og jeg skynder meg til den utålmodige unge fyren som venter på hjelp.

Jeg: "Hei hei!"
Ung fyr: "Ja, der kom du. Hva kan du tilby meg idag av varm mat, da?"

Jeg ser litt forundret på ham og tenker at han stod der, var utålmodig og han har ikke sett maten rett for ham? Men jeg smiler likevel og sier: "Maten jeg kan tilby, er maten rett foran deg her som du kan se."
Den ungen fyren ser dumt på meg, før han stirrer overlegent opp i luftet.
Ung fyr: "Ja, hva er det, da?"
Jeg sukker oppgitt og forteller ham hva vi har, kylling, lår, vinger, karbonader, spaghetti, fiskekaker, baguetter.......
Seriøst, what's up with that attitude! Han var ung, virket kvikk ut, men likevel ville han at jeg skal fortelle ham hva vi hadde. Likevel trengte han tid på å bestemme seg. Det blir for dumt!

Så var det de innleggene da... kjeft kjeft kjeft

Igjen, så har skole og andre ting tatt mye tid og dermed har det blitt lite tid til blogging. Da min nesten ti års karriere i servicebrasjen snart tar slutt, så skal jeg likevel prøve å skrive litt når jeg opplever noen merkelige kunder eller kommer på noen gamle hendelser.

Idag, da jeg kuttet opp laksefilet for en kunde, så kom  eldre dame bort til meg.
Eldre dame: "Skal du ikke kjefte på denne damen du nå ekspederer?"
Jeg: "Hva? Hvorfor?"
Eldre dame: "Fordi hun kom borti glasset på fiskedisken deres."
Jeg: "Eh... nei, jeg skal ikke det."
Eldre dame: "Hvorfor ikke? Hvorfor skal ikke alle få kjeft når jeg flere ganger har fått kjeft for å ta på fiskeglasset...?"
Jeg: "Nå vet ikke jeg helt hvilken situasjon du snakker om....."
Eldre dame: "Får jeg kjeft, syns jeg hun skal få kjeft. Kjeft på henne!"
Jeg: "Ehh... jeg skal ikke kjefte på noen, jeg."
Eldre dame: "Jeg har fått kjeft flere ganger."
Jeg: "Jeg vet ingenting om din situasjon, beklager."

Kunden ble sur og gikk. Imens stod damen jeg ekspederte i sjokk.
Damen: "Alle dager. Hun syns jeg fortjente kjeft. Følte meg så liten nå."
Jeg: "Jeg vet ikke helt hva det der var, men det ordner seg nok."

Jeg aner ikke hva det der var, jeg. Uansett, syns jeg ikke kjeft løser noen ting. Smil og vær glad, alle sammen =)

Hva er kjøtt?

Ja, så er det vel slik at bloggen er blitt glemt i det siste. No worries, jeg jobber fremdeles i butikk og skal prøve å få delt ulike historier innimellom :-)

I dag fikk jeg meg en god latter i ferskvaren. En mann kommer til delikatessedisken og ser på maten.
Kjøttmann: Mmm kylling og pasta, den ser god ut.
Jeg: (så god selger som jeg prøver å være) Den er absolutt god, ja.
Kjøttmann: Meeen er det noe kjøtt i den retten?
Jeg: (litt forfjamset) Hvilken? Denne? *peker på kylling og pasta retten*
Kjøttmann: ....Ja?
Jeg: Ja, det er kjøtt i den retten, ja.
Kjøttmann: Hvilken type kjøtt da?
Jeg: ....Kylling.....

Mannen skjønner med en gang at han har spurt et temmelig dumt spørsmål og slår seg mot hodet. En mann, som står bak, gliser veldig før han til slutt snur seg for å le litt. Mannen fikk kylling og pastaretten sin og jeg håper han syns det smakte godt og at han får slappet litt av i hodet sitt hehe :-)